Bergtatt

0:001.0x «Da møtes vi på Vardebu, senest klokka ni? Ellers ringer jeg lensmannen, haha! Og du, husk reglene, førstemann lager mat og andreplassen må re opp sengene! Avtale?» Marianne var kjekk å ha sånn, direkte og klar. Ikke noe slinger i valsen der. Og dessuten er det ikke telefondekning over hele Eldrimarken, det er for høye tinder og djupe daler til det. Så en tydelig avtale om oppmøtetid er både lurt og nesten bent frem nødvendig når to venninner skal gå i fjellet alene fra hver sin kant, og møtes på midten på ei turisthytte uten GPS-signaler. Yvonne parkerer bilen ved Joker-butikken i den lille bygda Ravneseter og tar ut sekken av baksetet på bilen og bytter til fjellstøvler. Hun er sliten etter skilsmissen. Men samtidig kjenner hun på en frihet hun nesten har dårlig samvittighet for. Hun tenker: Ingen vet hvor jeg er akkurat nå. Det føles skremmende. Og vidunderlig. Hun har heller aldri gått denne ruta, men Marianne er kjent og mente bestemt at hun kom til å ha den vakreste fire timers fotturen hun har opplevd. Og dessuten ikke kom til å møte et menneske før de sees på Vardebu mot kvelden. Først gjennom Ravnedalen, der de to små elvene består av smeltevann så klart at steinene ser ut til å sveve under overflaten. Så et litt kronglete bratt parti opp juvet mellom tvillingfjellene som på folkemunne kalles Katedralene, der den tidligere tettvoksende bjørkeskogen tynnes ut så grenene minner om hendene på krokete gamle trollkoner. Men så er det mest flatt siste strekket over viddelandskap. Marianne har sans for litt sagnmystikk og hadde til og med levert setningen: «Og Yvonne, pass på da, husk at skogen, marken og elvene der ikke liker kart.» Hva nå enn hun måtte mene med det. Men som regel har hun rett, venninnen som er både forfatter, fjellgeit og dessuten irriterende vakker, noe eksmannen hennes ikke skammet seg nevneverdig for å påpeke. «Æsj, la han idioten ligge unna tankene nå,» nærmest spyttet Yvonne for seg selv når hun tilbakelegger den første kilometeren og ikke lenger kan se hyttefeltet, Joker-butikken eller bilen. Vakker er dessuten Yvonne også, så sjalusien ovenfor venninnen er mest påtvunget utenfra. Hun er lang og slank men likevel kvinnelige former som kan få de fleste menn bortsett fra eksmannen til å glemme å lukke munnen et øyeblikk når hun kommer inn i et rom, eller du møter smilet hennes fra de fyldige leppene når man går ombord i kabinen på flyet hvor hun jobber som purser, eller flyvertinne som man ville sagt for enkelhets skyld hvis man tar litt lett på dette med hierarkiet ombord. Hun er mørk i håret, og har en slags dybde i øynene som fremhever den forlokkende varmen i smilet hennes. Hun er vant til høyder, men ikke på denne måten i fjellheimen så hun er nok litt i overkant forsiktig når hun begynner på stigningen i den glatte steinura i juvet opp mot den nokså høytliggende vidda opp mot Vardebu. Det er nok det som også gjør at hun flere ganger sklir, og før hun når toppen begår et lite overtråkk. «Også på den foten med gnagsåret!» tenker hun bistert. Men må le av seg selv hvor sutrete hun føler seg, før hun tar seg sammen og stopper opp for å ta innover seg det vakre landskapet som bretter seg ut foran henne. Eldrimarken, et massivt fjellplatå badet i sol, med små tjern hvor øyenstikkere ser ut til å regjere, varmedis i over klare steinrøyser og nesten alvisk landskap med små dvergbjørk som kjemper mot tyngdekraften. Og akkurat som Marianne sa, ikke et menneske på mils omkrets. Men de har vært her, for Yvonne følger vardene som venninnen beskrev for henne. «Husk at Eldrimarken ikke liker kart.» Men et lite kikk på kartet tar hun seg likevel råd til, og blir umiddelbart litt skeptisk når hun ser at det finnes to vardestier foran henne, og bare ett som er markert på kartet. Fjellfolk ville nok sagt at 50/50 er dårlige odds, men Yvonne føler seg såpass fri og trygg på været at hun tar sjansen på den stien som ikke er på kartet, men likner aller mest på den som Marianne beskrev da de snakket på telefonen den morgenen. Etter seks timers gange, som hun forstår er for langt selv med gnagsår og overtråkk, innser hun: Kartet stemmer ikke. Vardene ledet en annen vei. Mobildekningen er for lengst borte. Et uvær bygger seg opp langt borte, selv om sola fortsatt skinner. Og det er da hun finner den lille røde DNT-hytta. Den heter… «Skardly? Oi, dette var en generaltabbe.» Yvonne er sikker på at den ikke sto på kartet. Og kartet… er borte? Har hun klart å miste det da hun stoppet for å sette på gnagsårplaster? «Jeg kan uansett ikke gå tilbake nå, når det blir uvær,» rekker hun å tenke når hun setter DNT-nøkkelen i døra. Den passer. Yvonne skvetter når hun oppdager at hun ikke er alene. Hun kunne ha sverget på at hytta var tom. Han sitter utenfor på kjøkkentrappa med en kaffekjele over ei bålpanne. Som om han alltid har vært der. Han smiler. Ikke flørtende. Mer som om han har ventet. Den ukjente presenterer seg som Eirik. Han kunne vært omtrent jevngammel med henne. Og har en helt ubestemmelig dialekt så Yvonne vet ikke om han er på langtur som henne eller er lokal. Han har klare glassklare gråblå øyne, kraftig bygget, høy og virker sterk. Nesten muskuløs, men ikke på en påtatt treningssenteraktig måte. Han snakker og beveger seg usedvanlig rolig, og har et så skjevt lurt smil at Yvonne kjenner hjertet banker litt hardere bare ved å møte blikket hans og føler seg både sjarmert og samtidig flau over egen reaksjon. Hun flirer litt umerkbart. «Herregud, så lenge siden er det vel ikke at jeg har fått oppmerksomhet fra en mann at jeg må bli varm og fjollete som ei tenåringsjente!» Nærmest ler hun av seg selv. Men det er ikke noe å få gjort med det. Hun rødmer. Og det stopper ikke. Hva er det med meg, tenker hun, står jeg her og blir kåt av en fremmed turgåer bare han smiler til meg bak kaffekjelen? Og ja, et lite støttesteg til siden på grunn av den vonde foten bekrefter også lengre opp det hun trodde. Hun begynner å bli fuktig mellom bena. «Yvonne,» sier hun og strekker ut hånda. «Eirik. Og du har gått lenger enn foten din hadde tenkt, ser jeg?» På veien mot hytta har Yvonne tråkket feil mellom to steiner. Ankelen er øm. Dessuten har hun fått et kraftig gnagsår hun har nærmest gitt opp å behandle. Hun forsøker å skjule hvor vondt hun har det. Eirik ser det umiddelbart. Han hjelper henne på en naturlig og omsorgsfull måte. Det er første gang på mange år noen tar vare på henne uten å ville ha noe tilbake. Det treffer henne uventet sterkt. Gjennom kvelden vokser en underlig følelse. Hun kjenner seg trygg. Lett. Sett. Det er som om verden utenfor fjellet gradvis blir mindre virkelig. De lager mat. Drikker kaffe. Sitter og lytter til regnet som pisker mot rutene. De prater om alt annet enn fortiden. Men trives også i hverandres stillhet. Det er behagelig. Hun har fått sendt en SMS til Marianne og forklart hva som har skjedd, og håper meldingen har nådd frem. Men ikke mottatt noe svar. Venninnen skulle få rett, men ikke på den måten det var tiltenkt. For dette er jo den mest forlokkende fotturen hun har vært på, til tross for både vond ankel og gnagsår. Men dette nye pirrende bekjentskapet. Denne besynderlige, nesten overnaturlige mannen. Det var umulig å flytte blikket fra ham. Hun tok seg i å trekke pusten litt dypere hver gang han kom nær nok til at hun kunne kjenne lukten av huden hans. Hun oppdaget at hun hadde glemt kaffekoppen hun holdt i. Den var blitt kald. Han var i forkant, nærmest som om han kunne lese tankene hennes, og spurte om de ikke skulle sette seg på kjøkkentrappa igjen nå som uværsskyene var i ferd med å blåse bort. Hun merker at hun blir sterkt tiltrukket av ham, fortsatt nesten uten å forstå hvorfor. Den begynnende fuktigheten mellom bena har ikke avtatt. Hun kjente tyngden i underlivet. Det handler ikke bare om utseendet hans, men om roen, nærheten til naturen og følelsen av at han bærer på en hemmelighet. For det skjer noe merkelig etter han sier: «Beklager ordbruken, men jeg må rett og slett pisse!» Levert med et smil som nærmest lekte i ansiktet, så begynner han å traske vekk fra hytta mot et kratt like i nærheten, men hun kan se deler av bena og ryggen hans gjennom bladverket. Hun benytter raskt sjansen til å lirke en hånd ned i buksa, utenpå trusa, for å kjenne etter om hun faktisk er så våt som hun frykter. Ja. Trusa er klissvåt. Og hun kan høre pulsen slå. Da kommer en rev luskende fra motsatt side av krattet. Den setter seg nærmest ved fotenden til Eirik, som en lydig hund, og blir sittende der mens hun kan høre Eirik mumle noe, og le litt mens han ser ned på det nesten tamme vesenet ved bena hans. Hva er dette for en mann? Det er som om han ikke er på besøk i naturen, men naturen har kommet til ham. Hun glemmer seg og skvetter til av seg selv og egne handlinger da Eirik er ferdig og snur seg mot hytta og hurtig går tilbake. Hun hadde fortsatt hånda der nede, og nærmest ubevisst har sittet og onanert, mens hun betraktet ryggen til denne mystisk berusende mannen og hans virkning både på henne og naturen rundt dem. Reven blir sittende et øyeblikk før den løper videre og ut av syne. «Herregud, jeg håper da ikke han så hva jeg holdt på med nå,» sier hun lavmælt til seg selv under pusten, før Eirik er tilbake og setter seg på trappa ved siden av henne. Litt nærmere henne nå, er det ikke? Men var så forbasket fascinerende. Og samtidig litt irriterende. Han svarte henne aldri helt skikkelig. «Hvor bor du?» «Her.» «Er du på ferie?» «Nei.» Han satt stille og så litt tankefull ut en stund. Før han spurte: «Vil du ha en siste tår, eller er det leggetid? Oi, beklager, jeg burde jo vaske hendene først. Eller vil du kanskje bare forsyne deg selv?» Eirik ser ned på hendene til Yvonne, og hvis hun rødmet tidligere så er det personlig rekord nå, for han oppfatter at hun forsøker å skjule høyrehånden som er nærmest ham, enten for at hun tror han skal se at hun er klissete, eller kanskje han kjenner lukten av kåt kvinne. Herregud så flaut, men så lystfylt har hun vel omtrent aldri kjent seg heller. «Det var kanskje noe annet som fristet mer?» Det får briste eller bære. «Ja. Og jeg vil gjerne ha det nå, hvis du vil gi meg. Ha deg. Nå.» Stemmen brister nærmest for Yvonne når han lener seg mot henne for å kysse de fyldige leppene hennes. Sola bryter gjennom skyene. Det stilner rundt dem. Han er litt blank i øynene. Han er også opphisset. Han så meg sikkert, tenker hun. Faen. Ja. Han så at jeg satt og kjente på meg selv da han kom tilbake. Men nå ble det kanskje en velsignelse i en tabbes forkledning. For nå sitter de og kliner som to nyforelskede tenåringer. «Du er en usedvanlig vakker kvinne, Yvonne. Jeg håper du vet det.» «Du er en veldig…» Er alt hun rekker å si før ordene bare blir grøt. Det renner nærmest av henne, og det er ikke et sekund for tidlig at han finner veien ned forbi linningen i buksa, og ned i den søkkvåte trusa hennes med en av de kraftige hendene sine. Hun stønner, nesten for høyt. Nei vet du hva, det er ingen andre mennesker i nærheten. Hun bestemmer seg for å slippe løs det som måtte komme av godlyder. Og det merker hun allerede at det blir mye av, for Eirik har et tak på henne hun for alt i verden ikke kunne gjort noe med. Det kribler så deilig. Så herlig å kjenne på. Og det begynner omtrent i nakken, går gjennom ryggmargen og nærmest stråler ned i bena. Og manifesterer seg mellom lårene, og nå kan han vel gjøre hva han vil med meg, tenker hun, før han sier noe hun ikke har hørt på lenge. «Du er så deilig, får jeg lov å smake på deg?» sier han omtrent i samme øyeblikk som han senker seg nedover, og ender opp sittende på knærne nedenfor trappa i lyngen mellom bena hennes. Yvonne bare stønner, ute av stand til å tenke klart nå, bare nikker til svar og hjelper til med å få av buksa og undertøyet. Han rett og slett spiser henne levende, og saftene renner av den kåte spalten. Eirik er blank av lyst og begjær i et stadig mer slørete blikk, dessuten blir han mer og mer våt i de korte skjeggstubbene. Han finner klitorisen hennes med enkelthet, og veksler mellom å slikke rundt og suge seg fast i den. Hun kan ikke noe for at øynene hennes ruller bakover, og hun lager lyder hun ikke kan kontrollere nå. «Din vidunderlige deilige mann, hva er det du gjør med meg? Fortsett. Åh. Ja, slikk meg, Eirik. Spis den kåte fitta mi! Jeg kommer til å komme.» Eirik møter blikket hennes, og holder lårene hennes i et fast grep i det de uunngåelige skjelvingene kommer. Yvonne kommer. Høylytt. Og som en endelig frigjort kvinne fra et dødt ekteskap uler som en varulv mot månen, hvis den er der oppe et sted. For hun ser bare stjerner nå. Hun er fortsatt skjelven og føler seg lett som en fjær når han løfter henne opp og bærer henne inn på det sparsommelig innredede soverommet på hytta. Han virker annerledes nå. Han har en underlig varm glød i den solkyssede gyldne huden, men pusten hans, blikket. Han har nesten noe dyrisk ved seg, og hun føler seg brått merkelig underdanig. Som reven! Han legger henne ned på ryggen i senga, men hun vil ikke, eller har ikke tid til den typen menneskelighet i dette øyeblikket. For hun har sett at han er hard, og det har vært veldig trangt i buksene hans lenge nå. «Han er jo som et brunstig dyr, og da skal han jaggu få ta meg som et dyr også,» tenker Yvonne i det som føles som en deilig kåt tåkebanke av tanker. Hun snur seg rundt på alle fire med ansiktet ned i madrassen, og rumpa opp. «KNULL MEG. TA MEG! Og gjør det hardt, og kom i meg. Sprut meg full!» roper hun ned i lakenet. Og det er alt Eirik trengte å høre før han presser seg inn i henne bakfra. Han er stor. Men nå er hun så våt at det går uten nevneverdig begynnende motstand. «Du er et av de deiligste vesen jeg har møtt på alle mine år i fjellet,» sier Eirik nesten mer til seg selv enn henne. «Og jeg kommer til å komme veldig fort.» «Gi meg alt du har, la det gå!» klynker Yvonne. Og av sin egen kåtskap og underdanighet nærmest svimler det for henne. Kriblingen tiltar i styrke, og varme. Og går over i nok en orgasme. Og brått etter må hun strekke seg og gripe tak i pikken hans og føre ham ut i noen sekunder. For hun kommer lenge, og spruter. «Herregud, unnskyld! Jeg pleier ikke…» «Å ejakulere, eller, squirte mener du?» Hun snur seg og ser det skjeve smilet igjen. «Nei. Men nå er det din tur.» Hun snur seg over på ryggen. Først nå ser han de deilige puppene hennes, og sammen med de dype øynene, sitrende blikk og smilet som myknet hele ansiktet rundt de fyldige leppene, så føler også Eirik seg som det kåte dyret han oppfører seg som. Hun stønner deilig mykt og forventningsfullt når han glir dypt inn i henne igjen. Hun lar seg knulle så hardt han vil nå. Gir ham lov. Gir seg til ham. Og han er så deilig stor, og hard, men hun kjenner han hardner ytterligere til inni henne. «Jeg kommer. Fy faen herregud som jeg kommer.» Hun kan kjenne at han pulserer i det innerste indre i seg, og det blir varmere, og «fullere» der på en måte. Han brøler orgasmen sin ut. Ja, hun er fylt opp nå. Eirik og Yvonne ligger våte av svette og smiler fornøyd til hverandre når de puster, og kjenner bølgene av begges orgasmer ebber sakte ut. «Magisk. Dette var magisk.» Så fri, avslappet har Yvonne ikke følt seg på lenge. «Det må være fjellet.» Eirik ler lett. «Fjellet gir ofte mennesker mer enn mennesker gir seg selv og hverandre.» For en merkelig mann. For en deilig, merkelig mann. Hun våkner tidlig. Sola ligger lav over tindene bortenfor. Hytta er tom. Bålpanna er kald. Ingen spor. Ikke en sekk. Ikke en kopp. Ikke et fotavtrykk. Bare én ting ligger igjen. En liten utskåret figur av einer. Hun tar den med. Da hun endelig kommer frem til den riktige hytta, sier Marianne: «Skardly?» Hun blir helt stille. «Det navnet har jeg ikke hørt siden bestefar levde.» Senere søker Yvonne etter navnet. Ingen kart viser den. Ingen bilder finnes. Bare en gammel vandrehistorie, en myte, et sagn om en mann som viser seg for ensomme vandrere når sommernettene blir lyse nok. Noen sier han ikke er et menneske. Han er skogen. Vannet. En rev. Han er selve fjellet. Men hver midtsommer vender hun tilbake til Eldrimarken, ikke fordi hun forventer å finne ham igjen, men fordi én natt i fjellet lærte henne at livet fortsatt kunne romme undring, nærhet og begynnelsen på noe hun trodde var tapt. Hun skriver det samme i alle hyttebøker der hun er innom. Hun vet ikke helt hva det betyr, men klarer ikke gi slipp likevel. «Fjellet gir ofte mennesker mer enn mennesker gir seg selv og hverandre.» Tagger 156 Lesetid: 12 minutter